Om skolen

Skolens historie

Som forelder, lærer og leder har Marit Ringvold fulgt skolen fra oppstarten og frem til i dag. Marit er nå pensjonert og vi har bedt henne skrive en tekst som gir oss et lite innblikk i skolens historie.

20190131 085631

Et lite tilbakeblikk fra en nypensjonert lærer

Høsten 1987 holdt Steinerbarnehagen til i et privathus på Strimmelen. Den gangen var det ikke full barnehagedekning i Tromsø. Vi var en krets av foreldre som ville ha steinerbarnehage for våre barn. Men det betydde at det var behov for mer plass. Gamle Hvilhaug som var bygd som tuberkulosehjem, hadde stått tomt noen år etter at musikkskolen flyttet ut. Det ble dannet en krets av foreldre som arbeidet for å etablere barnehage og skole i det gamle bygget.

Vi kastet oss over oppgaven med å lage en barnehage i byggets 1. etasje. Vi pusset opp det som er administrasjonens rom i dag, kjøkkenet og matsalen.

Dugnaden innebar at vi måtte dra opp flere lag med linoleum og svart papp fra gulvet. Alt var stiftet, og vi måtte trekke ut hundrevis av stifter og spiker. I bygget var vannet stengt, så vi kunne ikke bruke toalettene. Da jeg kom hjem, var jeg svart på hendene og i nesa. Gulvet under alle beleggene var av tre, og det ble etter hvert slipt og lakket. Vi malte og malte hver kveld etter at barna hadde lagt seg. Det var vi foreldre som måtte gjøre rommene ferdig og med det få en barnehage til våre barn. Da leker, bord og stoler var på plass, var det virkelig fint.

Da min eldste sønn, som skulle begynne i den nye barnehagen, så det slitte huset fra utsiden, med bare mørke vinduer sa han: «Jeg vil ikke begynne i barnehagen i det heksehuset». Men da han kom inn og traff de kjente pedagogene og alle lekene og møblene han kjente fra barnehagen, ble han glad.

Skolens 1. klasse startet opp i lokalene til statsøvingsskolen, som var en del av lærerhøyskolens lokaler på Mellomveien. I mellomtiden pusset foreldrene til 1. klasseelevene opp klasserommet slik at elevene etter hvert kunne komme til Hvilhaug. 2. etasje var avstengt og ikke i bruk.

På denne tiden måtte foreldrene vaske skolen på omgang. Det skjedde ved at foreldrene måtte dra til skolen etter barnas leggetid og vaske. Det mye mus i bygget, og jeg traff stadig på mus som spratt ut av søppelbøttene. Gulvbelegget i gangene var krakelert, så gulvfilla hang fast i belegget.

Noen av oss foreldre startet en studiegruppe som møttes en gang i uka i mange år. Vi leste ulike tekster og bøker av Steiner. Vi hadde mange fine samtaler, og var ivrige i forhold til å hjelpe til at barnehagen og skolen skulle bli bra.

Foreldrene jobbet også med å male hele skolebygget på dugnad. Vi stod i stillaser på sørveggen og inngangspartiet, skrapte og malte. Det var ikke penger til å hyre inn noen til å gjøre jobben. Og vi var ikke mange foreldre, men vi ble svært godt kjent etter timer med jobbing på bygget. Vi fikk en fantastisk flott barnehage og heksehuset ble malt så fint.

Det var en utfordring for foreldrene at kollegiet praktiserte konsensusprinsippet og flat struktur. For oss foreldre, betydde det at det var vanskelig å få svar når vi lurte på noe praktisk. Jeg opplevde å bli bedt om å flytte en stabel med planker fra ett sted til et annet. Etter ferdig utført arbeid, fikk jeg beskjed fra en annen i kollegiet om å flytte materialene til et tredje sted. Det var fritt fram for enkeltindividet til å ta avgjørelser. Kollegiet drøftet mange viktige saker, og de skulle være det pulserende hjertet i skolen. Det var de som skulle drøfte viktige, overordnete ideer, og ivareta hva som skal til for å være en steinerskole. Vi foreldrene hadde stor respekt for det arbeidet de gjorde, til beste for våre barn.

I annekset bodde to gamle menn. Der var det to leiligheter, og disse to hadde ikke noen andre steder å bo. Etter hvert fikk de heldigvis et sted å bo av kommunen.

Garasjen (som nå er skolestua) var bygd for å huse sykehjemmet Hvilhaug sin buss. Den ble stadig kjørt inn og rygget seg ut gjennom vår skolegård.

Etter at barna mine begynte på skolen, fikk jeg gleden av å være med å pusse opp rom etter rom, etter hvert som skolen vokste. Vi tok i bruk 2. etasjen og måtte kjøpe en brakkerigg («blåbygget/gråbygget», eller fysikk og datarom som det er i dag) for å få nødvendige rom. Da vi skulle lage rommet til håndarbeidssalen, måtte vi rive en vegg. Inni veggen var det blyplate. Det var fordi rommet var delt i to og det var et skjermbildeapparat i den ene delen som ble brukt til å sjekke om pasientene hadde tuberkulose.

I forlengelsen av Hvilhaugbygget var det en uisolert glassveranda med vinduer mot sør. Man trodde at det var bra for de tuberkuløse å sitte der. Denne delen av bygget ble revet tidlig, og plassen er nå del av lekeområdet til barna.

Ved en anledning ble jeg bedt av foreldreforbundet (FF) om å komme til Oslo og snakke som forelder om hvordan det var å være forelder i Tromsø. Jeg pekte på en del utfordringer jeg hadde opplevd. Resultatet var at mange foreldre i etterkant sa at de kjente seg igjen i min beskrivelse. Men lærere som var til stede, meldte til lærere fra vår skole at de hadde hørt at det var så mye galt ved steinerskolen i Tromsø. Det var absolutt ikke min intensjon.

Året etter, deltok jeg på nytt på FF-møtet. Jeg fortalte om reaksjonene på mitt forrige innlegg og sa at det ikke var min intensjon å sverte min skole. Dessuten hadde jeg nå fått jobb som 1. klasselærer fra høsten av. Jeg hadde virkelig tro på at denne skolen ville finne sin vei. Jeg sa også at mange kjente seg igjen i min beskrivelse, så ingen trengte å lage en forstilling om at skolen i Tromsø hadde andre utfordringer enn de fleste steinerskolene. Det var snakk om et eksempel på systemutfordringer. Og det var dette som førte til at skolen etter hvert fikk daglig leder. Pedagogene ønsket å slippe å delta i samtaler om alle de sakene som handlet om daglig drift, som tok krefter og tid fra det vi egentlig ville jobbe med, nemlig de store, viktige pedagogiske spørsmålene.

Da jeg begynte som 1. klasselærer, og med det gikk fra fulle klasser (28 elever) på videregående skole til en liten 1. klasse på steinerskolen, var det som å komme hjem. Jeg kjente meg hjemme i måten å tenke barn og læring på. Jeg ble møtte av et engasjert og kreativt kollegium.

Det var stadig en utfordring knyttet til mus, både i klasserommet og på loftet. Jeg måtte sette opp sekken min på en stol, fordi jeg var redd for å få mus i sekken. Ved en anledning fikk jeg jaget en mus inn i et kott og lukket igjen døra. Dagen etter ble jeg kjempelei meg og var redd musa hadde sultet i hjel. Jeg skyndte meg opp på loftet, men det var selvsagt ingen mus i kottet. Det var mange sprekker i veggene, så den var nok over alle hauger.

Det har vært en lang reise for meg på over 30 år som forelder og lærer, og jeg har med glede sett at skolen er blitt stadig mer profesjonell i forhold til å arbeide med planer og krav fra utenomverdenen. I tillegg har skolen slik jeg ser det, bevart sin egenart. Et viktig element i dette har vært satsing på kurs og satsing på de mange kollegieseminarene. Dette siste fungert som lim i det sosiale i kollegiet og som skolering om sider ved antroposofien. Disse seminarene var ofte sprunget ut av ønsker og behov i kollegiet. Noen ganger hyret vi inn personer innen steinerbevegelsen. Også disse seminarene har utviklet seg, fra at vi lå sammen på liggeunderlag i en lavvo i Lakselvbukt, til luksusutgaven på Skibotn feltstasjon der alle fikk en egen seng. Vi ble eldre etter hvert i kollegiet.

Nå har jeg gått av med pensjon, og kan se tilbake på alle de gode årene på skolen, som forelder, som lærer, som kollega og som rådgiver og daglig leder. Jeg har møtt spennende elever, fantastiske kolleger og mange trivelig foreldre. Skolen har gitt meg muligheter for personlig utvikling og vekst som jeg er enormt takknemlig for.

Marit Ringvold

Foreldrenes bidrag inn i skolen er av stor betydning for barna og de ansatte, både før og nå.